Govindarajan Venkatesh. Vannforsker og poet.

Authors

Keep in touch

Govindarajan Venkatesh. Vannforsker og poet.

- Det føles godt at dette endelig finnes mellom to permer. Det har tatt meg fire år, sier Govindarajan Venkatesh.

Han fingrer litt med den lille boken. Omslaget prydes av en tegning, en gul kanarifugl som drikker av en vannkran.

«Water for All & Other Poems». 35 dikt, og innimellom diktene, fakta om vann verdt å tenke over. Hvert dikt tar for seg aspekter ved menneskers forhold til, avhengighet av, og holdning til vann – og vannets betydning for menneskets eksistens. Tegningene er hans egne.

Han er forsker ved Institutt for vann og miljøteknikk. Han har to mastergrader, doktorgrad i industriell økologi, og en særdeles lang liste vitenskapelige publikasjoner – også på høyeste nivå.

Må bygge broer

Venkatesh følger vannet i et livsløpsperspektiv: Fra det hentes opp fra kildene, via rensing og vannforsyning, til forbruk, og tilbake til avløpssystem og utslipp. Underveis ser han på ressursforbruk i form av materialer og energi, tap via lekkasjer, samt miljøfølger knyttet til utslipp. Rent vann er verdens viktigste ressurs.

- Jeg har jobbet med problemstillinger rundt vann i åtte år. Det ser bra ut på CV-en, men kunnskapen bør forenkles og publiseres til millioner av mennesker, sier han.

- Om vi ikke bygger en bro mellom den kunnskapen vi forskere har, og samfunn og mennesker som har bruk for den, gjør vi ingen forskjell.

Det er her poesien kommer inn. Og Venkatesh´ uknekkelige tro på ordenes makt.

Kunnskap for få

Han blar til side 38. Forteller at han har skrevet tre vitenskapelige artikler om temaet i diktet "More than just Water is lost". Om teknologiske løsninger, labforsøk, analyser, beregninger. Forskning, for andre forskere. Kunnskap han mener i alt for stor grad forblir internt i det vitenskapelige miljøet.

'Water leaks out every day,/ from pipes below the ground./ Age-old conduits of iron and steel,/ rusted, damaged, unsound./ 'Is not it true that water,/ is never really lost?/ Ground-to-sea-to-cloud-to-rain;/ is not that what we were taught?'/ 'There is more to every drop,/ leaking out along the way./ Think of the treatment processes,/ and youll question what you say./ Aluminium sulphate and chlorine,/ calcium hydroxide and UV-radiaton./ Lots of electricity goes into making/ raw water suitable for consumption./ With every drop lost, you lose value./ The water comes back later as you say,/ but chemicals and energy must be added again, / and isnt it that for which we pay?'

- Det når ikke ut, og det endrer ingen ting for dem som har bruk for det. Men dette enkle diktet kan åpne øynene til folk, mener Venkatesh, som kommer fra Mumbai.

Snøball og kinderegg

Han anslår at 70 prosent av Indias enorme befolkning leser engelsk. Håpet er at noen får tak i boken. For hvert eksemplar som selges, går deler av av salgssummen til Water for People i India. Den ikke-statlige organisasjonen jobber med å bedre vanntilgangen og –kvaliteten for indiske lokalsamfunn.

- Jeg forventer ikke mirakler. Jeg tror på små skritt, små endringer. Om ett foreldrepar leser disse diktene for barnet sitt, og barnet igjen forteller andre barn at de har sluttet å la vannkranen bare renne. Da kan dette gradvis føre til større bevegelse og gjøre en forskjell.

RUDOLPH LAID OFF:

FOTO: TEGNING: G. VENKATESH.

Global warming/ made its presence felt,/ when all the snow/ at the Poles did melt./ Santa was lost in thought/ as Boxing Day was near at hand. / Little kids would wait for him/ and gifts had to be carried to land./ He bought a yacht, a sturdy one,/ and laying his sled aside,/ prepared to sail out to land,/ come raging storm or high tide. /Red-nosed Rudolph/ saddened at heart,/ laid-off with tears in eyes,/ watched Santa depart.

- Snøballeffekten, sier Venkatesh.

Og kindereggeffekten. Poesien brukes som et slags sosialt entreprenørskapsprosjekt, til folkeopplysning om vann, samtidig som den gir midler til å bedre situasjonen. Venkatesh har også utviklet en modell for dette som han mener er overførbar til lignende prosjekter i årene som kommer.

Vitenskap – ikke poesi

- Og se, sier han, og peker på boken:

- Se hva som står her, på fronten: «For a charitable cause. Supported by the Department of Hydraulic and Environmental Engineering, Norwegian University of Science and Technology» Trondheim, Norway».

Han sier det tok tre og et halvt år fra han spurte Institutt for vann- og miljøteknikk om de ville sponse utgivelsen, til han fikk et ja. De 3 500 kronene det kostet, satt langt inne. Argumentene, ifølge forskeren og poeten, var at her driver man med vitenskap – ikke poesi.

- Før Moser-paret fikk Nobelprisen, var NTNU og Trondheim totalt ukjente størrelser i India. Prisen satte universitetet på kartet. Nå har denne boken en tekst utenpå som viser at det samme universitetet også støttet dette prosjektet. Jeg håper diktene leses over hele verden, sier han, men medgir at det noen ganger holder hardt å bevare stå-på-viljen.

Lang ferd

Markedsføringen tar han seg av selv. Det har ikkevært lett å overbevise omverdenen om det han mener er potensialet i prosjektet. I starten skortet det på finansiering, hverken sponsorer, forlag eller organisasjoner lot seg overtale. Anmeldere, presse eller andre medier har heller ikke vært på ballen.

Når responsen kom, var den som oftest avvisende. Markedet for poesi er ikke stort. I alle fall ikke for eksperimentelle dikt, som disse. Etter at boken omsider ble trykket med bidrag fra NTNU, tilbød Venkatesh deler av inntektene til flere organisasjoner som kunne kanalisere pengene inn i tiltak som tjener vannsaken.

Lite skjedde – helt til han kontaktet organisasjonen Water for People i India.

Venkatesh hadde medgitt at godtgjørelsen fra boken nok ville være forsvinnende liten i forhold til det de mottar fra andre kilder. I svaret skrev de at gaver og veldedighet – uansett størrelse - vil bidra til at de får gjort mer.

Ny tilnærming

- Jeg prøver å hverken være for optimistisk eller for pessimistisk. Det er mange måter dette prosjektet kan virke på. Jeg legger bånd på forventningene. Da blir jeg desto mer lykkelig om det setter i gang noe, sier han.

Nå selger han boken selv, samt via cyberwit.net ogamazon.com. Et av forordene er skrevet av professor emeritus Peter Wilderer ved Technische Universität München, en av Tysklands fremste eksperter på Venkatesh´fagfelt:

«Venkatesh Govindarajan uses poetry to combine feelings and technology. He opens for us a new approach to the solution of the pressing problems of the 21st century: over-population, globalization of lifestyles, climate change, water scarcity and water pollution”.

I forord nummer to roser Dr. Bharat R. Sharma, forsker ved International Water Management Institute i New Delhi, Venkatesh for å ta opp de presserende utfordringene på den måten han gjør:

“May these messages reach out to everyone”, skriver han.

Må spres videre

Et par dager etter at UA møtte Venkatesh Govindarajan, får han en epost fra en takknemlig og beveget masterstudent ved Teri-universitetet i India:

“I hope your poems inspire many like me to give their drop in the ocean. I thank you for writing these. Many congratulations and thanks to you for writing such thoughtful poems”.

Venkatesh har et åpent syn på hva som et vitenskap og har hele tiden insistert på at diktene er nettopp det.

- Vitenskap er lik kunnskap, insisterer han.

- Og kunnskapen må bringes ut til folk, og folk må spre den videre. Det tar tid å endre holdninger og handlingsmønstre. Kunsten er å ikke ha det for travelt. Det som raskt går opp, kan fort falle ned. Jeg vil at endringer skal vare lenge, lenge.